Bil | Båt | Humor | Helse | Postkort | Reise

Ny bruker? Registrer | Registrert bruker! Logg inn 

- Musikk
 Forside > Musikk > Dolly Parton > Biografi!
 Hovedside artist
 Album
 Biografi
 Bilder
 Nyheter
 Omtaler
 Tekster
 Oppslagstavle

Del på Facebook

 Dolly Parton

Gi karakter!

Gi karakter til denne artisten ut fra hvor godt du liker denne.

 Biografi for Dolly Parton
Dolly Rebecca Parton (født 19. januar 1946) er en amerikansk Grammy- vinner og Oscar-nominert countrysanger, låtskriver, forfatter, skuespiller og filantrop.

Hun ble født i Sevierville, Tennessee, som det fjerde av Robert Lee Parton og Avie Lolo Owens tolv barn. Hennes søsken var Willadeene Parton (poet), David Parton, Denver Parton, Bobby Parton, Stella Parton (sanger), Cassie Parton, Larry Parton (døde dessverre kort tid etter fødselen), Randy Parton (sanger), tvillingene Floyd Parton (låtskriver) og Freida Parton (sanger) og tilslutt Rachel Dennison (skuespiller).

Selv beskriver hun familien sin som ”lutfattig”. De bodde i en forfallen landsens ett- roms hytte i the Great Smoky Mountains, nær Locust Ridge. Dollys foreldre var pinsevenner og gikk til gudstjeneste i menigheten the Assembly of God Church, noe som førte til at musikk ble en stor del av Dollys kirkeopplevelse. Hun fortalte en intervjuer en gang at hennes bestefar var en glødende predikant og at når hun i dag opptrer live, fremfører hun ofte religiøse sanger. (Dolly Parton hevder selv at hun bare er kristen uten å tilhøre noen spesiell bevegelse, og hun mener at alle Jordens mennesker er Guds barn).

Den 30. mai 1966 da hun var 20 år gammel, giftet hun seg med Carl Dean i Ringgold, Georgia. De møttes på Wishy – Washy myntvaskeri den første dagen hun var i Nashville. Dean, som driver en bedrift som legger asfalt og veidekke, har alltid unngått publisitet og det er sjeldent han følger sin kone til arrangementer. Paret har ingen barn, men de har oppdratt flere av Dollys yngre søsken i sitt hjem i Nashville.


Musikk.

Dolly Parton begynte å opptre som barn da hun sang på lokale radioprogrammer og på TV- programmer i det østlige Tennessee. Da hun var tolv var hun med på ”The Cas Walker Show” på WATE- TV i Knoxville, Tennessee, og da hun var tretten spilte hun inn plater hos et lite plateselskap og opptrådte på The Grand Ole Opry i Nashville. Da hun gikk ut av den videregående skolen i 1964 flyttet hun til Nashville og tok med seg mange tradisjonelle elementer fra folklore og populærmusikk fra øst – Tennessee.

Sin første suksess opplevde hun som låtskriver for blant annet Hank Williams, Jr. og Skeeter Davis. Hun skrev siden under på en platekontrakt med Monument Records på slutten av 1965. Her ble hun i begynnelsen lansert som pop – sanger, men hun oppnådde ikke mer enn èn sang på listene, sangen ”Happy, Happy Birthday Baby”, som ikke engang nådde opp på Bilboard Top 100. Ingen senere pop – singler klarte heller å nå opp på listene.

Plateselskapet gikk med på å la Dolly synge countrymusikk etter at låten hennes ”Put It Off Until Tomorrow” (for øvrig innspilt av Bill Phillips med Dolly som en ukreditert bakgrunnssanger), nådde opp til 6. plass på countrylistene i 1966. Den første country singelen hennes, ”Dumb Blonde” var en av de få sangene i denne perioden som hun ikke skrev selv, nådde opp til en 24. plass på listen i 1967. Denne singelen ble fulgt opp senere samme året med låten ”Something Fishy” som nådde opp til en 17. plass. Disse to singlene la grunnlaget for hennes første hele album ”Hello, I’m Dolly” også utgitt i 1967.

Samme år (1967) ble hun bedt om å bli med i det ukentlige countrymusikk TV – programmet, der Porter Wagoner var vert, for å erstatte Norma Jean. Hun inngikk også en ny platekontrakt med RCA Victor, der også Wagoner hadde kontrakt i denne perioden. Hun ble værende hos RCA Victor i de neste to tiårene. Porter Wagoner og Dolly Parton innledet straks en svært suksessfull karriere som duo i tillegg til sine egne soloarbeid. Deres første singel som duo, en coverversjon av Tom Paxtons låt ”The Last Thing On My Mind”, nådde opp til topp ti på den amerikanske countrylisten på slutten av 1967 som den første av over ett dusin duettsingler som ble sluppet i løpet av de neste par årene.

Hun ble værende i Wagoners show og fortsatte å spille inn sanger med ham i syv år før hun rev seg løs for å bli soloartist. I 1974 gav hun ut sangen ”I Will Always Love You” som nådde opp til førsteplassen på countrylisten. Samtidig tok Elvis Presley kontakt med et ønske om å utgi en cover av låten. Parton var interessert helt frem til Elvis’ manager, oberst Tom Parker fortalte henne at hun måtte overlate halvparten av publiseringsretten og påfølgende inntekter fra sangen til Elvis dersom han fikk gi ut sin versjon (dette var standard avtale for alle sanger Elvis gav ut). På bakgrunn av dette kravet nektet Parton å la Elvis lage en coverversjon. Denne avgjørelsen har hjulpet henne med å tjene mange millioner dollar i låtskriverhonorar opp gjennom årene. Hun hevder blant annet at hun tjente over 6 millioner dollar på Whitney Houstons coverversjon av sangen.

Dolly Parton er en meget vellykket låtskriver. Hun begynte med å skrive country sanger med et sterkt innslag av folkemusikk fra hennes fattige oppvekst i fjellene. Sanger som ”Coat Of Many Colors” og ”Jolene” har etter hvert blitt for klassikere å regne, det samme har skjedd med mange av de andre sangene hennes. Hun blir også regnet som en av de mest begavede historiefortellere. Mange av hennes narrative (= fortellende) sanger er basert på personer og hendelser i hennes barndom. Hun har til nå publisert nærmere 600 sanger hos BMI og har mottatt 24 BMI priser for sitt materiale.


Virksomheten utvides.

Til tross for at hun i begynnelsen ble karakterisert som en ”Country and Western” sanger, oppnådde Dolly Parton senere suksess som popsanger og skuespiller. I 1977 gav hun ut albumet ”Here You Come Again” som ikke bare ble det første albumet hennes som solgte i over én million eksemplarer, tittellåten ble også hennes første singel som nådde helt til topps på poplistene. Mange av hennes senere singler har kommet inn både på pop- og på countrylister samtidig. Albumene hun gav ut i perioden 1970-/1980-årene ble laget spesielt for å oppnå suksess innen popmusikken. I begynnelsen av 80-årene fokuserte hun mer på en gryende filmkarriere, noe som førte til at hun fikk mindre tid til å arbeide som låtskriver. På denne tiden spilte hun for det meste inn låter som andre hadde skrevet for henne, hovedsakelig fra låtskrivere som laget popmusikk. Vi kan blant annet nevne Barry Mann og Cynthia Weil, Rupert Holmes, Gary Portnoy og Carole Bayer Sager.

I 1987 ble endelig albumet ”Trio” utgitt. Dette albumet var et samarbeid mellom Dolly Parton, Emmylou Harris og Linda Ronstadt, og det hadde gått med ti år for å få det ferdig. Albumet fikk strålende kritikker. (Albumet ”Trio II” ble utgitt i 1999, også som et samarbeid mellom de tre artistene.) I 1993 gikk Dolly sammen med to andre countrymusikk dronninger, Loretta Lynn og Tammy Wynette, i et lignende prosjekt med påfølgende utgivelse av albumet ”Honky Tonk Angels”. Etter å ha vært tilknyttet plateselskapet RCA i tyve år signerte Dolly en ny kontrakt med Columbia Records i 1987. Karrieren hennes fortsatte å skyte fart, men i midten av 1990-årene ble ikke musikken hennes, på samme måte som mange andre artister fra hennes generasjon, like godt mottatt på country radiostasjonenes roteringslister. Hun spilte inn en serie bluegrassalbum som fikk god mottakelse hos kritikerne. Først ut i denne serien var ”The Grass Is Blue” (1999), deretter fulgte ”Little Sparrow” (2001). Begge disse albumene vant Grammy - priser. 2002 albumet hennes ”Halos And Horns” inneholdt en bluegrass – versjon av Led Zeppelins klassiker ”Stairway To Heaven”. I 2005 gav hun ut albumet ”Those Were The Days” der hun tolket ”hits” fra folk - rock bølgen på 1960-/70-tallet. CD-en inneholder blant annet klassikere som John Lennons ”Imagine”, Cat Stevens ”Where Do The Children Play”, Tommy James’ ”Crimson And Clover” og Pete Seegers ”Where Have All The Flowers Gone”.

Med sine 1,52 m på sokkelesten er Dolly Parton kanskje best kjent for sine ”store fordeler”, dype utringninger og trange sceneantrekk. Hennes beskjedne høyde og slanke midje fremhever hennes byste med et mål på hele 101,6 cm (!). Hun har avslått flere tilbud om å posere i Playboy og lignende blader. Den puppefikserte filmskaperen Russ Meyer ønsket i sin tid å lage en film om henne. Da hun var med i ”The Oprah Winfrey Show” i 2005, ble hun spurt om hvilke kosmetiske operasjoner hun hadde hatt. Dolly uttalte at hun syntes kosmetisk kirurgi var påkrevd for å opprettholde det berømte imaget sitt, men hun la lattermildt til ”Om jeg tar én ansiktsløftning til, så får jeg skjegg!”. Hun har stadig spøkt med sitt fysiske utseende og alle de kirurgiske inngrepene med uttalelser som ”Om jeg ser noe hengende, posete eller skrukkete, så kommer jeg til å stramme, fjerne og strekke det” (”If I see something sagging, bagging or dragging, I’m going to nip it, tuck it and suck it!”) og ”Det er dyrt å se så billig ut!” (”It takes a lot of money too look this cheap.”)

Da hun tok spranget over til popmusikk og ble en superstjerne i media, var hun temmelig overvektig. Likevel fikk hennes spede kroppsbygning og sceneklærne henne til å se ut som om hun ikke hadde noen problemer med vekten. Det så ut som om alt var i standard størrelse… alt utenom brystene hennes. Bysten hennes var så stor at den raskt ble grunnlag for vitsing i diverse kveldsshow på TV. Når noen på denne tiden spurte om brystene hennes var ekte, svarte hun ”ja”. På midten av 80-tallet gikk hun betraktelig ned i vekt. Etter dette unngikk hun å svare når man under intervjuer spurte om brystene var ekte ved å referere til alle inngrep kun som ”oppstramminger”. Det var først i 2002 at hun for første gang innrømmet i to ulike intervjuer med The Irish Independent og The London Mirror at hun etter vektreduksjonen også hadde redusert brystmålet og gikk til kirurg for å satt inn brystimplanter for å få dem tilbake til størrelsen de hadde før slankekuren. Siden den gang har hun spøkt med det faktumet at brystene ikke er naturlige i media. Da hun i slutten av sin biografi ble spurt om brystene var virkelig naturlige, svarte hun at de var ”Virkelig store og virkelig dyre” (”Real big and real expensive”).


Skuespill

Rundt midten av 70-tallet bestemte Dolly Parton seg for å utvide sitt publikum. Som et første steg på veien prøvde hun seg med sitt eget varietéshow kalt ”Dolly!”. Selv om showet hadde mange seere ble det tatt av luften etter bare én sesong. Dette skyldtes at Dolly ba om å bli løst fra kontrakten fordi showet førte til for stor belastning på stemmebåndene hennes. Hun prøvde med et nytt varietéshow i 1987 som også fikk navnet ”Dolly”. Dette showet ble også tatt av luften etter én sesong.

I 1980 bestemte Jane Fonda at Dolly Parton var perfekt til å spille i den kommende filmen 9 to 5. Fonda var på jakt etter en småfrekk sørstatskvinne til en birolle i filmen, og hun mente at Dolly ville være perfekt i den rollen. Dolly høstet bifall for sin skuespillerprestasjon og mottok Golden Globe nominasjoner for Beste Filmskuespillerinne, beste musikal/komedie og beste kvinnelige nykommer. I tillegg skrev hun tittelsporet til filmen og den ble den største hiten i karrieren hennes. Sangen fikk en Oscar-nominasjon for beste originale sang, en Golden Globe nominasjon for beste originale sang i en film, to Grammy-priser (for beste kvinnelige countryartist og for beste countrysang), førsteplassen på Billboard Hot 100 og en 78. plass da det amerikanske Filminstituttet kåret de siste 100 årenes 100 beste sanger. I tillegg til alt dette ble hun kåret til den største kvinnelige kassasuksessen av avisen Motion Picture Herald både i 1981 og i 1982.

Dolly Parton har også vært med i flere filmer. I 1982 spilte hun i filmen The Best Little Whorehouse in Texas som hun mottok enda en Golden Globe nominasjon for. I filmen Rhinestone spilte hun sammen med Sylvester Stallone, og i Steel Magnolias spilte hun mot Sally Field og Julia Roberts. Dolly Partons siste hovedrolle var i 1992 i filmen Straight Talk med James Woods. Her spilte hun den ærlige radiovertinnen i et program der folk ringer inn til henne for å lufte problemene sine. Filmen var ingen braksuksess, men den gjorde det likevel bra da den ble sluppet på markedet. Senere hadde hun en birolle som overbeskyttende mor i Frank McKlusky, C.I, sammen med Dave Sheridan, Cameron Richardson og Randy Quaid.

Hun har også vært med på å lage stemmer på ulike animerte TV-show. Hun har blant annet spilt seg selv i episoden Urban Chipmunk i 1987 i TV-serien Alvin and the Chipmunks, og hun har opptrådt som seg selv i en episode av the Simpsons. Hun har gitt stemme til Katrina Eloise ”Murph” Murphy i serien The Magic School Bus (episoden Family Holiday Special) i 1994. hun har også vært med i mange ikke-musikalske TV-programmer der hun vanligvis opptrer som seg selv, for eksempel i en episode i barneprogrammet Hannah Montana fra 2006 der hun er med som ”tante Dolly”.


Filmer, teater og musikk.

I tillegg til 9 to 5, så har Dolly Partons musikk også blitt gitt fremtredende plasser i andre filmer. I 1982 spilte hun inn en ny versjon av ”I Will Always Love You” til filmen The Best Little Whorehouse In Texas. Denne versjonen ble en ny nummer en på countrylistene og den nådde også opp til en 53. plass på poplisten i USA.

I 1992 ble ”I Will Always Love You” fremført av Whitney Houston i filmen The Bodyguard. Houstons versjon ble den mest solgte sangen skrevet og fremført av en kvinnelig artist noen sinne, med over 12 millioner solgte eksemplarer på verdensbasis. Siden Dolly Parton eier publiseringsrettighetene til sangen, så innkasserte hun store penger på royalties på Houstons versjon. Sangen ble også innspilt av legenden Kenny Rogers på hans album ”Always and Forever” som solgte i over 4 millioner eksemplarer på verdensbasis. Sangeren Leann Rimes har også laget en egen versjon.

Dolly Parton har mottatt to Oscar-nominasjoner for beste originale sang, en gang for ”9 to 5” fra 1980, og en gang for ”Travelin’ Tru” fra filmen Transamerica fra 2005. Hun var ansett som favoritten før Oscar-utdelingen i 2005, men hun tapte til fordel for sangen ”It’s Hard Out Here for a Pimp” fra filmen Hustle and Flow. Dersom hun hadde vunnet, ville hun ha vært den første countryartisten/-låtskriveren til å vinne en Oscar. (Selv om andre countryartister har vunnet Oscar tidligere, så har alltid sangene de har fremført vært skrevet av låtskrivere som skrev pop eller klassisk musikk.) ”Travelin’ Thru” vant en pris i 2005 for beste originale sang i Phoenix Film Critics Society Awards. Sange ble nominert til både Golden Globe for beste originale sang og som beste sang av Broadcast Film Critics Association, men den klarte ikke å nå opp i noen av kategoriene.

En tredje Parton-låt , duetten ”The Day I Fall In Love” med James Ingram, var med i filmen Beethoven 2. Sangen ble Oscar-nominert i 1994 og duoen fremførte den live under Oscar-showet. Men dessverre blir Oscar-nominasjonene tildelt låtskriveren og ikke den som fremfører låten. Hun vant ikke denne gangen heller…

Ifølge en sending av radioprogrammet Studio 360 (nærmere bestemt sendingen den 29. oktober 2005), var Dolly travelt opptatt med å skrive låter for en Broadwaymusikal-oppsetning av 9 to 5.

I 2005 inngikk Dolly Parton et samarbeid med George Jones på sangen ”The Blues Man” og hun var med i den påfølgende musikkvideoen. Dette var den første gangen disse to artistene gikk sammen om en duett.


Forretninger.

Dolly Parton investerte store deler av inntektene sine i forretningsvirksomhet i området hun stammer fra, øst-Tennessee. Hun har investert mye i området rundt Pigeon Forge. Her kan man finne fornøyelsesparken Dollywood og et show ved navn Dolly Parton’s Dixie Stampede. Dette showet har også forestillinger i Branson (Missouri), Oralndo (Florida) og Myrtle Beach (South Carolina). Pigeon Forge-området er en stor turistattraksjon og besøkende strømmer til fra store deler av USA (særlig midtvesten og de sørøstlige delene). Områdene rundt Appalachene har lenge opplevd økonomiske nedgangstider, men Dolly Partons investeringer har ført til en økonomisk oppblomstring.

Hun eier også Sandollar Productions, et selskap som produserer TV-programmer og filmer. Selskapet har blant annet produsert TV-seriene Babes og Buffy the Vampire Slayer (begge vist på kanalen Fox i USA) og filmene Brudens Far I og II, Straight Talk, Sabrina og Common Threads: Stories from the Quilt (som for øvrig vant Oscar for beste dokumentar). Dollys tidligere manager Sandy Gallin er medeier i produksjonsselskapet.
I begynnelsen av 1990-årene eide Dolly også sitt eget parykkfirma.


Konsertvirksomhet.

Fra slutten av 60-tallet og frem til begynnelsen av 90-tallet hadde Dolly Parton en omfattende konsertvirksomhet. Siden begynnelsen av 90-tallet har konsertene stort sett vært begrenset til en ukes konsert i Dollywood en gang i året til inntekt for veldedigheten Dollywood Foundation. Etter å ha vært borte fra turnélivet i nærmere ett tiår, bestemte Dolly seg for å legge ut på en ny turné i 2002. Turnéen omfattet 18 byer og bestod av intimkonserter på diverse klubber for å promotere CDen ”Halos and Horns”. Showene, som ble produsert av House Of Blues Inc., var utsolgte både i USA og i Europa. I 2004 holdt hun konserter på mellomstore stadion i USA og Canada med turnéen ”Hello, I’m Dolly”. Denne turnéen var litt mer glamorøs enn den hun la ut på to år tidligere. ”Hello, I’m Dolly”-turnéen solgte nærmere 140.000 billetter og ble årets tiende største countryturné og tjente mer enn 6 millioner dollar. I 2005 la hun ut på ”The Vintage Tour” som skulle innom 40 ulike byer for å promotere hennes nye album ”Those Were The Days”. I slutten av 2006 planla hun fem konserter i USA og Canada som en oppvarming til den europeiske turnéen som begynner i mars 2007. Denne turnéen blir hennes første verdensomspennende turné på mange år og hun skal innom 17 byer i løpet av 21 dager (6. mars til 3. april) før hun returnerer til USA innen sommeren 2007.


Æresbevisninger.

Dolly Parton er den kvinnelige artisten som har mottatt flest æresbevisninger noen sinne. Hun har 25 amerikanske gull, platina og multi-platina plater fra RIAA. 26 av sangene hennes har toppet Billboards countryliste (noe som ingen annen kvinnelig artist har prestert). I løpet av den 40-årige karrieren har hun klart å ha 41 topp ti countryalbum (ingen annen artist har klart dette verken før eller etter henne, i allefall til nå) og 110 av singlene hennes har vært med på countrylistene. Dersom man regner sammen salget av singler, album, hit-samlinger, digital nedlastninger og bruk av diverse utdrag av hennes sanger, kommer man opp i et samlet salg på over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis.

Hun har mottatt syv Grammy-priser og førtito Grammy-nominasjoner. Hun har fått tre American Music Awards og fått til sammen 18 nominasjoner. Hun har ti Country Music Association- priser og har fått til sammen førtito nominasjoner her også. Hun er en av bare fem kvinnelige soloartister (de andre er Reba McEntire, Barbara Mandrell, Shania Twain og Loretta Lynn) som har mottatt Country Music Associations høyeste utmerkelse: Årets Artist.

Hun mottok i 1984 en egen stjerne på den berømte Hollywood Walk of Fame. Hun har en stjerne i Nashville Star Walk for Grammy Winners og hun er foreviget i en bronsestatue utenfor rådhuset i Sevierville i Tennessee. Selv ser hun på statuen i hjembyen sin som den største æren siden den kom fra menneskene som kjenner henne.

Hun ble inkludert i The Grand Ole Opry i 1969 og i 1986 ble hun utnevnt til Ms. Magazines ”Årets kvinne”. I 1990 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Carson- Newman College.

I 1986 ble hun medlem av Nashville Songwriters Hall of Fame og i 1999 ble hun vist countrymusikkens største ære ved å bli innlemmet i The Country Music Hall of Fame. Siden fulgte også et opptak i The National Academy of Popular Music/Songwriters Hall of Fame i 2001.

I 2002 ble hun rangert som nummer 4 da CMT kåret de 40 beste kvinnene i countrymusikken.

I 2003 ble det gitt ut et hyllestalbum ”Just Because I’m a Woman: Songs of Dolly Parton” der ulike artister bidro med versjoner av Dollys sanger. Her kan nevnes: Melissa Etheridge (”I Will Always Love You”), Alison Krauss (”9 to 5”), Shania Twain (”Coat Of Many Colors”), Me’Shell NdegéOcello (”Two Doors Down”), Norah Jones (”The Grass is Blue”) og Sinéad O’Connor (”Dagger Through the Heart”). Selv bidro Dolly med en ny innspilling av tittellåten. Opprinnelig var ”Just Because I’m a Woman” tittellåten på det første albumet hun gav ut hos plateselskapet RCA i 1968.

For sitt bidrag til USAs kulturelle arv, mottok hun 14. april 2004 Living Legend- medaljen fra U.S Library of Congress. Året etter, altså i 2005, mottok hun The National Medal of Arts som er den høyeste utmerkelsen en kan få fra den Amerikanske staten for arbeid innen kunst og kultur.

3. desember 2006 ble Dolly Parton hyllet av the Kennedy Center for the Performing Arts for sin livslange innsats i kunstens tjeneste. (Andre som mottok samme hyllest samme år var Zubin Mehta, Steven Spielberg, Smokey Robinson og Andrew Lloyd Webber.) I løpet av hyllestshowet var det mange av countrymusikkens største stjerner som var med for å vise sin beundring og respekt for Dolly Parton. Carrie Underwood fremførte Dollys hit ”Islands in the Stream” sammen med Kenny Rogers (som var Dollys partner i den originale utgaven av sangen). Alison Krauss fremførte ”Jolene” og sammen med Shania Twain sang hun også ”Coat of Many Colors”. Vince Gill fremførte ”I Will Always Love You” som en duett med Dolly selv. Jessica Simpson sang ”9 to 5”, men hun forlot scenen midt i sangen etter at hun glemte store deler av teksten. (Da showet ble sendt på TV, kuttet man ut Jessicas noe pinlige opptreden.) I tillegg til disse artistene, så var også Reba McEntire og Reese Withespoon tilstede for å hylle den levende legenden Dolly Parton.


Filantropisk arbeid.

Siden midten av 80-årene har Dolly høstet ros for sin innsats i ulike humanitære saker, spesielt innen lese- og skrivekyndighet. Hun har en egen organisasjon, kalt Dolly Parton’s Imagination Library. Denne organisasjonen sender ut en bok til et barn fra tiden de er født og frem til de begynner i barnehagen. Organisasjonen startet i Sevier County, Tennessee, men nå har det forgreininger i 566 andre ”counties” fordelt på 36 amerikanske stater, pluss noen steder i Canada. Til sammen deler organisasjoen ut mer enn 2,5 millioner gratis bøker til barn pr. år. Denne innsatsen har ført til at hun har blitt tildelt Association of American Publishers’ AAP Honors i 2000, bladet Good Housekeeping’s Seal of Approval i 2001 (dette var for øvrig første gang denne prisen ble gitt til en person), American Association of School Administrator’s Galaxy Award i 2002. Hun har også mottatt prisen Chasing Rainbows Award fra National School Teachers of the Year i 2002, og i tillegg prisen Child and Family Advocacy Award fra Parents as Teachers National Center i 2003.

Fornøyelsesparken Dollywood har også blitt anerkjent for å ha skapt jobber og skatteinntekter i et område tidligere preget av fattigdom og økonomisk depresjon.

Hennes innsats for å bevare USAs nasjonalfugl, hvithodet havørn (eng. ”bald eagle”), gjennom organisasjonen American Eagle Foundation og deres reservat i Dollywood har ført til at hun har mottatt en Partnership Award fra U.S. Fish and Wildlife Service i 2003.

Hun har også arbeidet med å skaffe penger til andre veldedige formål, for eksempel Røde Kors og en rekke HIV- og AIDS-relaterte veldedigheter.

I desember 2006 lovet hun 500.000 dollar til et planlagt 90 millioner dollars sykehus og kreft-senter som skal bygges i Pigeon Forge i Tennessee. Hun ønsket å gjøre dette for å minnes legen dr. Robert F. Thomas, legen som var tilstede da hun ble født. Hun har også kunngjort planer om å holde en veldedighetskonsert for å skaffe ekstra midler til dette prosjektet.

Lagt til av Yngvild M. K. Wiese
Kilde Dolly Partons Official Website, Dolly Parton On-Line, Wikipedia



 Annonser